Uttalefeil eller uttalesjarm?

Thomas kommer inn på kontoret, hilser høflig og setter seg ned. Logopedtimen begynner. «Så hyggelig å hilse på deg, Thomas», sier jeg. «Hvorfor er du her hos meg i dag?». Thomas kikker på meg og sier: «Fordi mamma og læjejen min vil at jeg skal læje meg å uttale «æj´en» jiktig». «Okei», sier jeg. «Og hva tenker du om det?». Thomas ser på meg igjen, viser meg et selvsikkert smil og sier: «Hvis jeg skal væje helt æjig med deg, Majita, så syns jeg den «æj´en» min gij meg skikkelig kajaktej».

Jeg holdt på å flire meg i hjel der jeg satt. Innvendig, selvfølgelig. Men herregud, som jeg elsket denne selvsikkerheten som kom fra en 7. klassing. Jeg berømmet han for at han tenkte dette om r´en sin, og jeg var helt enig med han; Den gav han karakter!

Videre forklarte jeg han at det er ganske stor egeninnsats han selv må legge inn for å få lært seg denne rulle- r´en. Skulle han satse på å få den på plass, måtte han forberede seg på en del trening hjemme. Jeg ba han gå hjem og tenke på det, snakke med foreldrene sine og kontakte meg hvis han ville starte treningen.

Jeg hørte aldri noe mer fra han. Han er der ute et sted, med sin karakterfulle r- lyd.

For de fleste er en r- lyd som ikke er på plass, en k- lyd som ikke er på plass, eller generelt utydelig tale, være noe de vil fikse på. Ja, for noen kan det til og med være grusomt å leve med. Da er det godt at det finnes hjelp. Til de som vil ha hjelp.

Men vi må også tørre å heie på de som lever godt med den lille uttalesjarmen de har, og som ikke vil endre den.

Er det riktig av oss å «pushe» på og forsøke å overtale barnet til å gjøre noe med det når de selv ikke vil?

Som foreldre ser vi (heldigvis) litt lenger enn barna og kan tenke oss hvordan fremtiden kanskje vil bli, hvis barnet ikke gjør noen endringer nå. Men er vi samtidig da med på å skape et problem som egentlig (ennå) ikke eksisterer for barnet? Sier vi egentlig at barnet ikke er godt nok som det er, hvis vi hele tiden minner dem på den r- lyden som ikke uttales helt riktig eller spør gjentatte ganger om «skal mamma ringe til skolen og få ordnet med en logoped»?

Ofte har jeg foreldre og barn inne hos meg, der mor er kjempeivrig på å trene hver dag hjemme. Samtidig kan jeg tydelig se at hos barnet er stemningen for trening heller laber.

Hvem eier da problemet? Moren eller barnet?

Blir det riktig å legge opp til trening for et barn når barnet selv ikke vil, er moden for eller klar for det selv?

Jeg blir ofte kontaktet av folk som i voksen alder ønsker å lære seg en lyd. De forteller at de gikk til logoped på barneskolen, men at dette var en så traumatisk opplevelse for dem fordi de opplevde at de ble tvunget til å gå dit. Nå er de imidlertid klare; 20 år senere. Da har de hatt denne uttalefeilen eller uttalesjarmen ganske lenge.

I praksis som logopedstudent, hadde jeg en veileder som en gang sa: «Det første som må avklares, er: Hvem eier problemet? Læreren, foreldrene eller barnet selv. Du kan ikke begynne å arbeide med et barn som ikke selv vet hvorfor han eller hun går til logoped». Veldig sant og verdt å ta med seg. Barnets alder og kognitive fungering må selvfølgelig tas med i vurderingen.

Else Kåss Furuseth er et strålende eksempel på ei dame som har klart seg superfint, tross en uttalesjarmerende r- lyd, og viser med det at det kanskje ikke er så farlig likevel, å ha en lyd som ikke er helt på plass.

(Bilde hentet fra dn.no, Foto: Heiki Junge/NTB scanpix)

Jeg heier på de tøffe ungene som vil og tør å stå i det å skille seg bittelitt ut fra de andre. Heia, heia! Jeg glemmer i alle fall ikke Thomas.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s