Det snakkesalige barnet

Kanskje har du det barnet som snakker non- stop. Konstant. Hele tiden. Og når det ikke snakker, ja, da synger det.

«Kan du være snill å være litt stille nå, lille venn? Bare bittelitt?

(Så mamma får hvilt ørene sine litt).

Har du et barn som både snakker på innpust OG utpust, ja, da er du veldig heldig. Du har et snakkesalig barn! Et barn som skravler, skravler, skravler. Det er rett og slett vanskelig å være stille, fordi det er jo såååå mye å fortelle! De skal helst fortelle deg hva de gjorde i går, i stad og antakeligvis klarer de å lure inn litt informasjon om hva de skal gjøre i morgen også. I barnehagen. Og når de kommer hjem. Og i helgen da de skal besøke Mommo og Moffa.

Velsign dette barnet og elsk hvert eneste ord som flommer ut av munnen deres. Du er i en situasjon som mange foreldre drømmer om.

Daglig jobber jeg med foreldre som så veldig gjerne skulle ønske at barnet deres sa bare ett ord. Bare ett. Tenk deg det. Jeg jobber med barn som kanskje bare bruker én enkelt vokal for å kalle på mamma, eller som bare bruker fingeren sin og peker for å vise mamma at han vil ha den leken der borte på benken. Jeg jobber med barn som blir frustrerte og sinte fordi de ikke får ut meningen sin. De blir ofte misforstått, kanskje gjennom hele dagen. Andre barn snakker for dem. Og voksne tolker det de sier kanskje feil. Det blir jo som å kjenne at man ikke har en stemme her i verden. Det er ikke noe rart det er mange sinte barn med språkvansker! De er fortvilet over å ikke få ut det de vil si. Jeg skjønner de godt, jeg.

En mor sa til meg en gang: «Alt jeg vil her i verden, er at hun skal si mamma til meg». Jenta hennes hadde et sjeldent syndrom, og ingen tale.

Velsigne disse foreldrene. For dette er tøft. Dette er beintøft. Det er tøft å sitte å høre på at toåringen til en i vennegjengen sa: «Ga i dæ, mamma», da han ble lagt i går kveld, da disse ordene ennå ikke har kommet ut av din fireårings munn. Det er tøft å få Snapper av barn som er på samme alder som dine egne som synger hele Mikkel Rev, og teller til 20, og har lært seg hele «Elle melle deg fortelle». Det er ikke bare tøft heller, til tider kan det også gjøre veldig, veldig vondt. Fordi det stikker så langt inn i hjerterota når det er snakk om mitt barn.

Det krever også sin pappa eller mamma å sette seg ned i et møte med PPT og barnehagen og si: «Vi må ha hjelp. Vi er så bekymret». Da er det viktig at fagfolk møter foreldrene ikke bare som fagfolk, men også som menneske. Eller enda bedre; Et menneske med et barn som har store språkvansker. Prøv å sett deg inn i hvordan du ville hatt det inni deg hvis dette var ditt barn. Og handle deretter.

Og til alle de foreldrene der ute som har barn med språkvansker: Du skal minne deg selv på at både du og barnet ditt får en erfaring med dere i livet som ikke alle får. Den tålmodigheten det krever når du skal gi et barn med språkvansker tid til å få ut det han har på hjertet sitt. Den tålmodighetsprøven det kan være å gjennomføre et språkopplegg med et barn som er sliten etter barnehagen. Den litt annerledes og kreative måten du må forklare barnet ditt noe på. Eller hvor hardt du må ta deg i nakkeskinnet for å ikke snakke så fort du vil, for å ikke øse ut tre- fire spørsmål av gangen eller lange, komplisert ord og setninger. Det krever sitt.

Og la «forståsegpåerne» si det de vil. «Du bør gjøre sånn og slik og ditt og datt.» «Hva? Gjør du det sånn? Hvorfor det? Da mitt barn var fire år gammelt, bla, bla, bla….». Når du har et barn med språkvansker må dere lage deres egne regler og rutiner som kanskje avviker litt fra normalen, for ingen kjenner dere og deres hverdag bedre enn dere. Og ingen kjenner sitt barns ansiktsuttrykk, lyder, gester, kroppsspråk bedre, enn den mamma´n og pappa`n som står MIDT oppi det.

Prøv å se på det sånn: Forhåpentligvis vil den erfaringen dere har med dere, både liten og stor, være styrkende i livet som kommer. Og forhåpentligvis vil språket/talen etter hvert bli bedre (dessverre ikke for alle, men for mange). Barnet har hatt noen år på seg der det har vært nødt til å håndtere verden litt annerledes enn andre, fordi språket ikke har funnet veien til dem så lett som det kanskje gjorde for nabogutten. Barn med språkvansker observerer, venter, lytter og leser andre mennesker på en litt annen måte enn andre barn.

Men det er nå sånn det er da. Det er ikke så mye annet å gjøre med det, enn å akseptere og se fremover. Øve, legge til rette for og gjøre det beste ut av enhver situasjon. Foreldrene og barnet blir dyktige på å være i de små, gode språkøyeblikkene i løpet av dagen og de håndterer språklige misforståelser på strak arm. Og strever ikke barnet med en språkvanske, kan det hende det er noe annet. Bekymret er man uansett. Man er jo tross alt en forelder.

Og du, har du et snakkesalig barn, så se på dem i morgen med nye øyne, og være supertakknemlig for ordspruten som flommer over. Selv om det innimellom føles ut som en flodbølge som bare aldri, aldri stopper 😉

Og du, har du et barn med språkvansker, verdsett fremgangen, selv om den er aldri så liten. Og prøv å finne roen i den erfaringen dere står midt oppi.

Ha en nydelig helg, alle sammen! ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s