Om å bli «dyttet» i riktig retning

Mange vil at jeg skal skrive litt om hvorfor jeg valgte å bli logoped og grunner til at det er et bra yrke.

Her kunne jeg listet opp og ned, om hvorfor logopedi er et helt strålende yrke. For det er det! Men det skal jeg ikke gjøre. Jeg vil heller ta dere med på en liten reise; Gjennom oppturer og nedturer, og hvordan jeg gjennom alt sammen, har vært tro mot det lille dyttet som forsiktig har dultet meg fremover på min vei.

Håpet mitt er at hvis DU nå står ved et veiskille, et nytt kapittel, enten det gjelder utdanning, karriere eller andre små eller store livsendringer, at også du klarer å registrere det som hviskes til deg og guider deg bortover din vei.

Jeg ante ikke at det var logoped jeg skulle bli. Men jeg visste at jeg ville jobbe med mennesker. Mennesker har alltid vært viktig for meg. Venner og familie er selvsagt viktig for alle, men det er ikke akkurat det jeg tenker på nå. Jeg tenker på den nysgjerrigheten jeg alltid har hatt for mennesket.

Hvorfor er han som han er? Hvorfor gjør hun som hun gjør? Hvorfor er noen snille og noen slemme? Hva har formet dem til å bli det mennesket de er i dag? Hvordan kan noen mennesker ta så vanvittig stor plass? Og hvordan er det mulig å være så hemmende sjenert? Hvilke følelser rører seg inni det mennesket som sitter i den rullestolen og ikke klarer å kommunisere med andre? Hvordan er det å være en voksen mann å stamme? Hvordan kan en person som tilsynelatende har alt, være så lite interessant å prate med? Og hvordan kan dette andre mennesket som bare har det hun behøver, være det mest genuine, fantastiske vesenet jeg noensinne har møtt?

Jeg har alltid følt at jeg har hatt sjelen til en 70 år gammel dame, og dette er noe jeg har følt fra jeg var ganske så liten. Da de andre på min alder begynte å drikke alkohol, ble jeg med «på lasset», men var likevel alltid bittelitt utenfor. Jeg var den som alltid passet på. Jeg var den som avverget farlige situasjoner og jeg passet på at folk kom seg trygt hjem da de var søppeldrita (som vi kaller det på bygda!). Mamma hang ut av vinduet en gang jeg var av gårde på fest, og trodde det værste om hva som var årsaken til at jeg var en time for sent ute til avtalt tid. Jeg fulgte noen hjem, og glemte tiden. Jeg har alltid likt å passe på andre mennesker.

I mange år, var jeg veldig sint på meg selv. Irritert fordi jeg ikke kunne fatte at jeg var så døll. Jeg følte meg utrolig kjedelig sammenliknet med de andre på min alder. Jeg gjorde noen sprellopper innimellom (noen ting er jeg mindre stolt av), for å få en følelse av å henge med, men kjente inni meg at: Oi, Marita. Dette var vel ikke helt deg.

Etter at jeg fylte 30, har det blitt mer og mer klart for meg at dette var et dytt eller et et hvisk. Dette var noe eller noen, samme hva egentlig, som hvisket til meg: Det her er ikke veien din. Dette er ikke deg.

Siste året på videregående var jeg inne hos sosiallærer på obligatorisk veiledningssamtale, for å prøve å stake ut en vei for meg selv her i livet: Hva ville jeg studere videre? Han åpnet samtalen vår ved å si: «Ja, Marita, jeg ser at du ikke har valgt noe særlig med realfag. Da vet jeg helt ærlig talt ikke hvordan det skal gå med deg videre. For realfag er veldig viktige fag å ha. Det er her det satses! Spesielt på kvinnelige ingeniører».

Takk for den. Jeg forklarte at realfag ikke lå for meg, at jeg strever med tall, og at jeg egentlig hadde veldig lyst til å jobbe med mennesker.

«Ja, da kan du jo bli sykepleier, da». Sykepleiere gjør en formidabel jobb! Men det var ikke akkurat det jeg ville bli. Jeg besvimer nesten ved synet av åpne sår og blod; Får sånne ilinger nedover beina.

Men det var altså rådet jeg fikk. Heldigvis har jeg nydelige foreldre som sa til meg at jeg kunne bli akkurat det jeg ville bli. Så det ble jeg.

Jeg endte til slutt opp med å søke psykologi og tegnspråk og tolkning, men kom ikke inn på noen av studiene. Karakterene mine var så som så (realfagene trakk veldig ned). Jeg fant ut da jeg begynte å jobbe som logoped at jeg har dyskalkuli, så det var jo ikke så rart at jeg ikke var så glad i de fagene med mye tall…

Jeg tok det veldig tungt da jeg måtte innfinne meg med at det ble et ufrivillig friår for å jobbe. Dette var jo ikke planen min! Men det var nok en del av planen min likevel, nå da jeg kan se det i et litt bredere perspektiv.Jeg startet da som ringeassistent i en barnehage. Og det var i en av lunsjene på personalrommet at en av pedagogene lurte på hva jeg ville bli. Jeg sa: «Jeg skal søke psykologi på nytt, fordi jeg vil jobbe med mennesker, spesielt barn». Det var da den samme damen sa: «Du vet at det er noe som heter pedagogikk og spesialpedagogikk»? Året etter sto jeg i Universitetshagen i Oslo og forsøkte å finne et banner med Spesialpedagogikkstudenter på. Jeg startet på en Bachelor i spesialpedagogikk ved UiO.

I ettertid ser jeg at dette ufrivillige friåeret var et «dytt» i riktig retning på min vei.

Jeg elsket spesialpedagogikk. Jeg fikk jo lære om mennesket! Jeg, som hadde vært en midt-på-treet-elev på videregående, sanket A- er og B- er som bare det! Jeg likte det jeg studerte. Jeg kastet meg over bøkene. Jeg fikk jo lære mer om det jeg interesserte meg for: ulikheter hos mennesker.

Nå forstår jeg at ting gled så lett, fordi jeg var på linje med min mening. Det var jo dette jeg var ment å skulle gjøre!

Karakterene ble så gode at jeg kom rett inn på master fra bachelor. Jeg var klar for to år med Master i spesialpedagogikk, fordypning i logopedi. Og her kommer det morsomste: Fram til omtrent den dagen jeg skulle søke meg videre, var jeg fast bestemt på at jeg skulle bli audiopedagog. Det var egentlig det jeg hadde sett for meg i løpet av de tre årene på spesialpedagogikk. Men jeg fikk tre tegn, eller dytt, om du vil: Jeg fikk A på språkvanskeeksamen, min daværende svigerfar sa: «velg logopedi» med svært stor overbevisning og gode argumenter og jeg hadde en stadig tilbakevendende drøm: Fadderen min, som sto under det store banneret med Spesialpedagogikkstudenter, sa under omvisningen av Universitetet; «Jeg heter Marte og er logopedistudent. Det er verdens beste studie, men nå er jeg litt inhabil da», også lo hun og vi gikk videre til Universitetsbiblioteket hvor vi ble fortalt om verdens beste White Mocca. Jeg drømte om Marte og White Mocca i ukene frem til jeg skulle velge masterstudium: Logopedi – Verdens beste studie... Jeg satte fordypning i logopedi som førstevalget mitt.

Og slik ble det. I 2009 var jeg ferdigutdannet og da jeg mottok vitnemålet mitt på Blindern, hadde jeg allerede min første jobb i boks. Jeg skulle jobbe som logoped i PP- tjenesten i kommunen. Jeg hadde sendt ut åpne søknader og fikk napp på det første intervjuet jeg var på. Jobben var ikke utlyst en gang! Men en av logopedene deres hadde sagt opp. Jeg kalte det flaks da, men jeg tror det egentlig var sånn det skulle bli. Jeg tror ikke lenger på flaks. Jeg tror på veien man er ment å gå.

Så startet arbeidslivet med alle utfordringer og erfaringer det fører med seg. Jeg må være så ærlig å si at jeg har gjort noen feil. Feil som heldigvis kunne rettes opp i og som jeg har lært av. Jeg føler fortsatt at jeg er veldig på plass i yrket mitt og på plass i livet mitt for øvrig.

Det å skulle jobbe med mennesker, som jeg visste jeg ville gjøre fra jeg var veldig liten av, viste seg å være veldig riktig.

Poenget mitt med alt dette viss vasset jeg kommer med er: Ja, logopedi er verdens beste yrke. For meg. Hvis du føler at dette, også for deg, er det eneste riktige å gjøre, kan jeg forteller deg at det er et yrke med stor frihet og mange muligheter. Innenfor ett fagfelt, kan du jobbe med utrolig mange forskjellige ting. Du kan satse på ett område, eller du kan kose deg med alle fire. Det er veldig opp til deg og det arbeidsstedet du velger eller blir tilfeldigvis ansatt. Men det finnes kanskje heller ingen tilfeldigheter?

Og ser du heller at du hører hjemme et annet sted, ja da gjør du sikkert det.

Når det gjelder det hvisket eller dyttet jeg beskriver, så følger dette meg i alle områder av livet mitt. I de tilfellene jeg har ignorert det, har det gått fryktelig galt. Jeg har flere ganger vært langt på vei i et spor som ikke var laget for meg. Vi passet ikke helt, og det som egentlig var små gleder i livet, ble bare et stort ork og mas. Det er først når man finner tilbake på sin vei, at alt føles lett, lyst og riktig igjen.

Masse lykke til på veien!

Se så glad jeg er når jeg er på riktig spor igjen! 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s