Pedagogmammaen og utstyret hennes

Jeg er en pedagogmamma. Apper, bøker, spill, trealfabet, kulerammer, abc- bøker, Babblarna og lignende, fyller opp skuffer, skap og plastkasser her i huset. Mannen min spør meg innimellom, i det han kjemper for å åpne nok en skuff som det spretter fjær, sugerør og isoporballer opp av: «Er det virkelig nødvendig med alt dette utstyret?».

Svaret er ja.

For det er jo kjekt å ha. Vi vet jo hva som skal til for å støtte utviklingen til barna våre. Og det finnes jo så himla mye fint utstyr der ute! Også kan det jo hende at vi for eksempel syns språkutviklingen går litt tregt for et av barna våre. Hva gjør pedagogmammaen da? Jo, da setter vi i gang. Og jeg mener: DA SETTER VI I GANG! Det mangler ikke på bøker, spill, kort, plakater, munnmotorikkhefter, rim og regler. Da samler vi i hop alt vi kan av både kunnskap og materiell som kan brukes for å fikse på ting.

Og vel og bra er det, for ungene får den aller beste hjelpen. De er heldige, men tør jeg påstå også litt uheldige? For har vi en tendens til å være litt for pirkete med dem?

Jeg får mange henvendelser fra mammaer: bekymrede mammaer, takknemlige mammaer, mammaer som vet masse om språk og mammaer som vet lite om språk. Flest spørsmål kommer dog fra pedagogmammaen. Denne mammaen er lærer, førskolelærer og/eller spesialpedagog, og arbeider daglig med barn og unge, og har også unger selv.

En mail fra pedagogmammaen pleier å inneholde en nokså lang beskrivelse av barnets utfordringer. Det ligger ofte ved meget detaljerte og spesifikke beskrivelser av barnets vansker, samt en grundig oversikt over hva som er gjort til nå, hva som har fungert og ikke fungert av tiltak. Spørsmål som dukker opp kan være: Hva gjør jeg videre? Når burde jeg bli bekymret? Hva skal jeg gjøre dersom den planlagte treningen som skal utøves de neste månedene ikke fungerer.

En plan etter planen, hvis du skjønner. Sånn i tilfelle.

Til tider litt slitsomt å være pedagogmamma også…

Og jeg forstår oss så godt. Pedagogmammaer kan mye, har sett mye og vet mye om hvordan det kan gå hvis barnet ikke får riktig hjelp til rett tid.

Gud, hjelpe meg. Å være en pedagogmamma er ikke lett. Man blir litt sprø i hodet av å vite alt dette. Og de stakkars ungene våre blir som små prøvekaniner fra det øyeblikket de blir født: «Jaha, se der ja. Flott blikkontakt. Supert. Felles oppmerksomhet har vi. Hmmmmm…. Lurer på hva som skjer hvis jeg hvisker litt her borte. Hører han meg da? Topp! Han hører godt». Altså, jeg mener, helt ko- ko i hodet. Det mangler ikke på stimulering, for å si det sånn.

Det rådet som går igjen i svaret til pedagogmammaene er: «Og det viktigste av alt: Slapp av. Prøv å hold treningen til ca. 10 min. om dagen. Og ikke terp på lyder eller be barnet gjenta riktig lyd gjennom hele dagen. La trening være trening og kos deg med barnet ditt resten av tiden».

Mammaer uten pedagogbakgrunn er like bekymret for barnet sitt og like klar for å gjøre jobben for å få ting på plass. De kan til og med ha like mye, noen ganger mer pedagogisk utstyr i hus enn det pedagogmammaen har.

Men tør jeg påstå at de gyver løs med litt lavere skuldre enn pedgogmammaen?

Jeg tar meg selv stadig i å si: «Kan du si…..?» til mine barn, noe jeg fraråder foreldre i veiledning og gir dem andre alternativer i stedet. Hvorfor klarer jeg ikke dette med mine egne barn, egentlig?

Kan det være fordi pedagogkompasset virrer og varrer i alle slags retninger når man selv blir mamma? Og alt man har lært og alt man kan blir kastet ut av vinduet når man kjenner på de intense mammafølelsene en får for egne barn?

For, la oss innrømme det: Andres barn er andres barn. Vi gjør selvsagt vårt aller beste for å hjelpe dem når vi er på jobb. Men når det kommer til egne barn, skjer det rart med oss nettopp fordi vi drar med oss noen helt sinnsyke følelser inn i det «arbeidet» vi skal gjøre.

Det kalles for morsfølelsenen. Og den følelsen kan ingen pedagogmamma unnslippe.

Jeg blir flinkere og flinkere for hver dag som går; Til å legge fra meg pedagoghatten på hylla i det jeg skrider over dørstokken hjemme. Men det er jaggu ikke lett. En gang pedagog, alltid pedagog. Og logopeder, de er enda verre…

Den gærne logopedmammaen elsker munnmotoriske øvelser. Det gjør ikke ungene hennes…


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s