Min kjære, nydelige datter: Er jeg en god nok mamma for deg?

En hånd i været, alle mødre som har stilt seg dette spørsmålet når ditt nydelige, vakre barn har sovnet tungt på brystet ditt.

 

Du velger å sitte noen minutter til med dette herlige mirakelet du har skapt, på brystet. Du hører pusten, føler hjerteslagene, kjenner varmen.

Dere sitter der. Barnet sover. Mamma tenker:

 

Hvordan kommer du til å bli som stor?

Hvordan kommer forholdet vårt til å være?

Kommer du til å tenke på meg som en snill mamma?

En rettferdig mamma?

En kjærlig mamma?

En mamma som satte grenser? På riktig sted?

Grenser for å forberede deg på den virkelige verden der ute, uten pappa og meg?

Kommer du til å tenke på barndommen din med glede?

Kommer du til å elske jul og alt som hører jula til fordi din mamma gjorde det?

Eller kommer du til å hate jul og alt som hører til fordi det ble for mye av det gode?

Kommer du til å søke opprør fordi du har fått en for trygg barndom med for  utfordringer?

Har du blitt skjermet for mye?

 

Eller kommer din trygge barndom til å være akkurat det du trenger for å vokse opp til å bli verdens mest skjønne, sta, nydelige, tøffe, snille jente?

 

Jeg har mange håp og drømmer for deg. Noen blir sikkert innfridd, andre blir nok med drømmen. Men hvis det er én ting jeg ønsker for deg, mer enn noe annet her i verden, så er det at du skal være glad i deg selv.

Jeg (som så mange andre) følger med på «Sykt perfekt» på TV2, og blir preget av det. Preget fordi jeg føler med jentene de følger. Preget fordi jeg vet at disse jentene bare er noen få av alle de som daglig sliter. Preget fordi jeg har venninner som har slitt, og som fortsatt sliter. Preget fordi jeg er jentemamma. Preget fordi jeg har vært der selv.

 

Onkl P kaller det «Styggen på ryggen». Aldri før har jeg hørt noen beskrive angst på en bedre måte. For det er virkelig en «stygg» som fester seg på din rygg. Det er vondt. Det er slitsomt, og det er hemmende. Og med det presset jenter legger på seg selv, på grunn av det stadig økende presset fra samfunnet, ja da er ikke «styggen» langt unna for mange.

Dette er ikke en blogg om angst. Jeg har selv gått en lang vei med å bearbeide røttene til at «styggen» festet seg på min rygg. Det var først når jeg begynte å bli glad i meg selv, at angsten ordentlig slapp taket.

 

Derfor tenker jeg: Hvordan skal jeg få deg, min nydelige, skjønne datter til å bli glad i deg selv? Og fortsette å være glad i deg selv når du blir bombardert med blogger, Snapchatter og Instagrambilder med mennesker og øyeblikk som synes mer perfekt enn deg og ditt liv?

Den eneste løsningen jeg har er å gi kjærlighet, kjærlighet og mer kjærlighet, lære henne å takke for det hun har og vite at ingen og ingenting er perfekt. Mamma og Pappa gav alt dette til meg, men likevel kom «styggen» snikende opp på ryggen. Hvorfor, er det vanskelig å vite. Men, kan det ligge en styrke i at jeg selv har opplevd det?

 

Hmmmm, jeg håper det, så hun kanskje kan lære noe av mine feiltrinn. Eller så må hun tråkke i dem selv, for å gjøre sine egne erfaringer.

 

Jeg har jo en blogg, og bidrar på en måte med mitt, gjennom bilder av en (til tider) nysminket Logopedmamma og et ryddig hus, til å opprettholde «den perfekte fasade». Mine lesere er imidlertid voksne mennesker, som vet at ingen og ingenting er perfekt, og som klarer å skille en blogg fra det livet en selv lever. Ta for eksempel bloggen CasaKaos. Det er en grunn til at denne bloggen har blitt så populær. Det uperfekte fenger flere enn det perfekte. «Problemet» er at dette også er ei voksen dame, med voksne lesere.

Jeg skulle så gjerne ønske at de unge bloggerne også delte mer av sitt uperfekte liv og ikke strebet etter å fremstille det som Sykt Perfekt.

 

For min datters skyld. Og alle andre døtre der ute.

 

Så, for å svare på mitt eget spørsmål: Ja, jeg tror jeg er en god nok mamma for deg, fordi jeg prøver i alle fall å lære deg at det uperfekte faktisk er ganske så PERFEKT! 🙂

 

Ha en fortsatt strålende helg, alle fine, gode mammaer der ute!

 

 

#logopedmamma #medhjerteforspråket #logoped #mamma #mammablogg #mammalivet #hverdagslivet #syktperfekt #angst #tv2 #onklp #styggenpåryggen #kjærlighet #godnokmamma #jeggjordemittbeste #familie #foreldre #barn #casakaos #uperfektperfekt

 

11 kommentarer om “Min kjære, nydelige datter: Er jeg en god nok mamma for deg?

    1. missmommy.blogg.no: Ja, når man vet med seg selv at man gjør sitt aller, aller beste, bør det være godt nok. Det står ikke på kjærlighet her i huset i alle fall. For det er det nok av 🙂 Fortsatt god kveld til dere!

      Liker

  1. Jeg tror at når vi selv aksepterer oss,så smitter det over på barna:-)Når vi liker oss selv,så liker vi og akseptere vi også andre.Det skaper en god og aksepterende verden for de små:-)

    Liker

  2. Fint og viktig innlegg!! Tenker at det er viktig at døtrene ser at mammaene er glade i seg selv, selv om de er usminka, bustete og litt rundere i formene enn de skulle ønske! Om det betyr å gå i bikini litt bleik og slapp eller gå på senteret i joggebukse, så gjør det! ☺Og at vi lar dem se at vi er snille mot oss selv og kroppene våre!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s